Miljø

Otto Olsen lever i arbeiderklassen på vestkanten av Oslo et år på 60-tallet. Han bor i en bygård sammen med moren og faren sin. Man får inntrykket av at moren og faren ikke har utdanning, siden moren ikke jobber og faren bare jobber med å bære møbler. Leiligheten deres er liten og det er felles toalett i oppgangen av bygården.

Mange av de som går i klassen til Otto bor i store villaer i Kirkeveien. Otto har aldri vært i en villa og han lurer veldig på hvordan det ser ut i en. Da han og faren var på kino møtte de ei jente fra Otto sin klasse, Ane, og faren syntes hun og foreldrene hennes så ut som fine folk. ""Bor i de hvite villaene," sa Otto. "Noen må bo der også." "Er det sant at det vokser palmer i stuene?" Faren stanset." Kontrasten mellom arbeiderklassen og middelklassen er tydelig gjennom hele boka. Otto blir litt utenfor fordi han lever på en helt annen måte enn de andre ungene i nabolaget. Denne kontrasten er et av temaene i romanen. Et annet eksempel på at det er stor forskjell på bygården Otto bor i og villaene er: "De ble tause en stund. De kunne høre radioene fra de andre leilighetene, stemmer som snakket til hverandre, vann som rant gjennom rørene og havna i kloakken under byen og siden i Oslofjorden. De kunne høre trikken i Kirkeveien og det krasse hvinet når den svingte på Frogner plass. Og Otto var sikker på at han kunne høre det som foregikk i de hvite villaene, et fjernsynsapparat som stod på, med 23 tommers skjerm, coca cola som ble drukket med sugerør og det voldsomme braket når en hånd ble stukket ned i en twist-pose."

Otto oppholder seg mest på Frogner stadion, i bakgården til bygården han bor i og på sykkelen sin i gatene i Frogner. På de fleste av stedene han befinner seg møter han ganske få andre mennesker, siden det er sommerferie, og særlig gatene og fotballbanene er like tomme for unger som Otto er for venner. Alle de andre drar på sommerferie, noe familien til Otto ikke har råd til. "Otto syklet gjennom de øde gatene, med fotballen spent fast på bagga. Det første stedet han dro til var Skarpsnosletta. Han løp ut på gresset, prøvde en finte, tok noen triksinger, klarte til slutt åtte, så satte han seg på ballen og ventet. Men ingen kom. Det eneste som kom var toget fra Vestbanen. Det drønte forbi, og i kupeene bak alle vinduene kunne han se folk som skulle på ferie, de leste i Donald og spilte kort og brøyt håndbak, og drakk av små begre, det er det man gjør når man kjører tog og skal til Sørlandet og kanskje enda lengre. (...) Otto kikket opp mot himmelen, den var like tom, ikke en eneste sky å få øye på, bare blått til alle kanter og en sol som lignet en knust eggeplomme." I dette eksempelet får jeg inntrykket av at miljøet er beskrevet på samme måte som Otto føler seg, og sånn er det også andre steder i boka. Han er helt alene på en stor fotballbane, sola er helt alene på himmelen og Otto er helt alene inni sitt eget hodet med vonde tanker, uten noen venner. I tillegg tror jeg ikke det er noen tilfeldighet at Christensen har valgt å beskrive sola som en knust eggeplomme, og ikke bare en eggeplomme, fordi det viser til hvordan Otto føler seg og hvordan det at han er annerledes påvirker han.