Hvis du ser etter en kort bok med enkelt språk, men som likevel er veldig følelsesfull og gir deg noe å tenke på, er dette boka for deg. Jeg tror boka passer best for ungdom og voksne, på grunn av alle de dype temaene som vil være vanskelig å oppfatte og forstå for litt yngre. Boka er virkelig å anbefale!
onsdag 11. februar 2015
Vurdering av romanen
Gutten som ville være en av gutta er en rørende, hjerteskjærende bok. Den er skrevet på en enkel og morsom måte, men bak hver setning skjuler det seg vonde følelser og tanker som griper tak i noe langt inni hjerterota. Dette er en bok som er veldig annerledes enn andre jeg har lest, den fikk meg til å tenke over ting jeg ikke har tenkt på før og temaene dens gjør den til en veldig gripende bok. Selv om boka ikke har den samme type spenningen en thriller ville hatt, vil man ikke legge den fra seg fordi man føler med Otto og får sympati for han helt fra starten.
Tematikk
Temaene i denne boka er veldig viktige. De bygger opp teksten og gir den en dypere mening. Det er ingen klare budskap i boka, men forfatteren skriver på en måte som får leseren til å reflektere over en del temaer. Viktige temaer i denne boka er vennskap, forskjell på "fattig og rik", eller i dette tilfellet arbeiderklassen og middelklassen, og kjærlighet.
Vennskap
Allerede når man leser bokas tittel, Gutten som ville være en av gutta, får man inntrykket av at denne boka handler om en som ikke har så mange venner. Otto Olsen er en gutt som er mye alene og som ikke klarer å få kontakt med de andre barna, uansett hvor mye han prøver. Som leser får man tidlig følelsen av at Otto er en veldig annerledes gutt, blant annet svarer han litt rart på spørsmål og sier en del spesielle ting generelt. I tillegg har han en vane av å ta tiden på alt han gjør, særlig når han sykler til og fra steder, men også når han sitter på do. "Men stoppeklokken ville ikke stanse, han slapp seg løs, og det tok 11,8 sekunder før han hørte noe lande nede i bingen, det var nesten rekord". Dette kan virke som en tvangstanke, som kan oppfattes som merkelig av de andre barna og dermed gjøre at de tar avstand fra ham, eller det kan være en uvane han har fått for å tenke på noe annet enn hvor ensom han er. Det at Otto er så annerledes tror jeg gjør det vanskelig for andre å vite hvordan de skal oppføre seg rundt han og det er dermed også vanskelig for dem å bli venner med han. Denne boka får meg til å se på vennskap på en annen måte enn jeg ville gjort om jeg leste en bok som handlet om noen som var bestevenner. Det at man ser det fra øynene til den som blir stengt ute får meg til å tenke og reflektere over hvordan det er å føle seg ensom og helt alene og lærer meg å sette mer pris på mine venner. Dessuten vil jeg kanskje handle annerledes om jeg møter en person som sitter alene, utenfor de andre, etter å ha lest denne romanen.
Fattig og rik
Jeg overdriver kanskje litt når jeg kaller det forskjellen på fattig og rik, men det er helt tydelig at forskjellen på arbeiderklassen, som Otto tilhører, og middelklassen, som de andre barna tilhører, er et sentralt tema gjennom hele boka. Otto lever på en helt annen måte enn de andre, noe både han selv og de andre barna merker. I motsetning til klassekameratene sine, gruer Otto seg til sommerferien. Han skal ikke reise på ferie fordi faren må jobbe. "Så sang de Mellom bakkar og berg og da var det ferie. Otto skyndte seg ut før de andre, før de andre fikk spurt ham om hvor han skulle i ferien. Han løp over skolegården og hørte på sommerbrølet bak seg, det svære sommerbrølet, fra alle de andre". Forskjellen på de to klassene gjør at Otto oppfattes som enda mer annerledes enn han allerede er og gjør det dermed enda vanskeligere for han å få seg venner. I tillegg til at kontrasten gjør at medelevene opplever Otto som avvikende, er han selv klar over denne forskjellen og gjør dumme ting for å prøve å minske den. Man ser eksempel på dette når Otto stjeler en fotball. Forfatteren ønsker nok at leseren skal reflektere over samfunnet og hvordan det påvirker oss som mennesker. Kan det til og med kan påvirke små barn til å være slemme mot hverandre?
Kjærlighet
Kjærlighet er også et viktig tema i boka. Kjærligheten innenfor en familie. Helt fra starten av boka skjønner man at Otto virkelig elsker moren og faren sin. Allerede i det første kapitlet spør Otto moren sin om hun noen gang er redd for at faren skal skade seg på jobb, og litt senere blir han redd for at moren er død da han ikke hører henne puste mens hun sover. Kjærligheten han har for foreldrene sine og de har for han er en veldig viktig støtte for han gjennom vanskelige tider. Boka får meg til å reflektere over hvor viktig familie og kjærlighet er og hvordan kjærlighet kan være sterkt nok til å få deg gjennom de fleste nedturer i livet.
Vennskap
Allerede når man leser bokas tittel, Gutten som ville være en av gutta, får man inntrykket av at denne boka handler om en som ikke har så mange venner. Otto Olsen er en gutt som er mye alene og som ikke klarer å få kontakt med de andre barna, uansett hvor mye han prøver. Som leser får man tidlig følelsen av at Otto er en veldig annerledes gutt, blant annet svarer han litt rart på spørsmål og sier en del spesielle ting generelt. I tillegg har han en vane av å ta tiden på alt han gjør, særlig når han sykler til og fra steder, men også når han sitter på do. "Men stoppeklokken ville ikke stanse, han slapp seg løs, og det tok 11,8 sekunder før han hørte noe lande nede i bingen, det var nesten rekord". Dette kan virke som en tvangstanke, som kan oppfattes som merkelig av de andre barna og dermed gjøre at de tar avstand fra ham, eller det kan være en uvane han har fått for å tenke på noe annet enn hvor ensom han er. Det at Otto er så annerledes tror jeg gjør det vanskelig for andre å vite hvordan de skal oppføre seg rundt han og det er dermed også vanskelig for dem å bli venner med han. Denne boka får meg til å se på vennskap på en annen måte enn jeg ville gjort om jeg leste en bok som handlet om noen som var bestevenner. Det at man ser det fra øynene til den som blir stengt ute får meg til å tenke og reflektere over hvordan det er å føle seg ensom og helt alene og lærer meg å sette mer pris på mine venner. Dessuten vil jeg kanskje handle annerledes om jeg møter en person som sitter alene, utenfor de andre, etter å ha lest denne romanen.
Fattig og rik
Jeg overdriver kanskje litt når jeg kaller det forskjellen på fattig og rik, men det er helt tydelig at forskjellen på arbeiderklassen, som Otto tilhører, og middelklassen, som de andre barna tilhører, er et sentralt tema gjennom hele boka. Otto lever på en helt annen måte enn de andre, noe både han selv og de andre barna merker. I motsetning til klassekameratene sine, gruer Otto seg til sommerferien. Han skal ikke reise på ferie fordi faren må jobbe. "Så sang de Mellom bakkar og berg og da var det ferie. Otto skyndte seg ut før de andre, før de andre fikk spurt ham om hvor han skulle i ferien. Han løp over skolegården og hørte på sommerbrølet bak seg, det svære sommerbrølet, fra alle de andre". Forskjellen på de to klassene gjør at Otto oppfattes som enda mer annerledes enn han allerede er og gjør det dermed enda vanskeligere for han å få seg venner. I tillegg til at kontrasten gjør at medelevene opplever Otto som avvikende, er han selv klar over denne forskjellen og gjør dumme ting for å prøve å minske den. Man ser eksempel på dette når Otto stjeler en fotball. Forfatteren ønsker nok at leseren skal reflektere over samfunnet og hvordan det påvirker oss som mennesker. Kan det til og med kan påvirke små barn til å være slemme mot hverandre?
Kjærlighet
Kjærlighet er også et viktig tema i boka. Kjærligheten innenfor en familie. Helt fra starten av boka skjønner man at Otto virkelig elsker moren og faren sin. Allerede i det første kapitlet spør Otto moren sin om hun noen gang er redd for at faren skal skade seg på jobb, og litt senere blir han redd for at moren er død da han ikke hører henne puste mens hun sover. Kjærligheten han har for foreldrene sine og de har for han er en veldig viktig støtte for han gjennom vanskelige tider. Boka får meg til å reflektere over hvor viktig familie og kjærlighet er og hvordan kjærlighet kan være sterkt nok til å få deg gjennom de fleste nedturer i livet.
tirsdag 10. februar 2015
Skrivemåte og språklige virkemidler
Lars Saabye Christensen skriver på en måte veldig enkelt, men på en annen måte er språket veldig vanskelig fordi det er så dypt. Det virker som om alle ordene er valgt ut nøye, noe som gir en helt spesiell stemning og dypere mening. Boka har en del replikker, men det er også flettet inn mye skildringer og andre språklige virkemidler i boka.
"Det var sol ute, et sånt stille lys som han nesten ikke hadde lagt merke til før, et gjennomsiktig lys som stod skrått inn av vinduet og fylte rommet med støv. (...) Lyset forandret seg der ute. Den siste av nattas skygger gled unna, en katt løp over gårdsplassen, de hørte trikken komme nedover Kirkeveien, de hørte duene på Vestkanttorget og lyden av vann som rant gjennom rør. Verden var igang."
Sammenlikning
Det er en del sammenlikninger i boka. De gjør boka lettere og mer interessant å lese. Hadde det ikke vært noen av dem i teksten ville den med en gang blitt mye tyngre og kjedeligere. "I hjørnet lå det grønne nettet med tre fotballer i, omtrent som et garn fullt av oppblåste flyndrer". "Otto satte seg på kjøkkenet og spiste risengrynsgrøten, og han spiste mer enn han orket, for hvis det ble noe til overs ville mora lage rislapper av det om mandagen og det var ikke særlig livrett å snakke om, det ligna mest på lodne vanter som hadde hengt ute i regnet en hel høst og krympa ni centimeter på hver finger og etterpå blitt lagt i steikepanna atten døgn". Dette er to eksempler på sammenlikninger. Jeg synes forfatteren er veldig flink til å lage nye, originale sammenlikninger som krydrer språket.
Det er en sammenlikning i boka som er mer sentral enn de andre. Denne sammenlikningen blir først beskrevet etter Otto har kastet stein på dommeren og er på vei hjem igjen etter hendelsen. "Og plutselig kjente Otto et tungt støt, dypt inni seg et sted, som om han hadde svelget en hel klokke og nå slo den sine slag, uavbrutt og han kunne ikke stanse den. Å være redd, å være redd etterpå, når det likevel er for seint, når gjort er gjort og ingenting kan gjøres om." Det tunge støtet Otto kjenner inni seg, som er den dårlige samvittigheten hans, blir altså sammenliknet med en klokke. Denne sammenlikningen blir gjentatt flere ganger i romanen.
Gjentakelse
Som sagt er sammenlikningen av samvittigheten til Otto med en klokke også en gjentakelse. Forfatteren beskriver klokka ved flere anledninger. Dette forsterker inntrykket av den dårlige følelsen Otto går med inni seg. I tillegg tenker jeg at Otto føler han har dårlig tid til å rette opp i feilene sine, derav sammenlikningen med en klokke som tikker og går. "Otto ble plutselig helt tung i magen. (...) Han hørte klokken inni seg, den slo og slo" og "Klokken begynte å tikke inni ham, en svær gulvklokke med tung pendel som hang ned fra hjertet" er eksempler på to steder klokken inni ham blir beskrevet.
Dialekt
I boka blir dialekt brukt som et virkemiddel. Jeg synes det gjør teksten og karakterene mer troverdige, fordi det helt vanlig at man ikke snakker likt som skriftspråket. Det er også sånn at de i arbeiderklassen har dialekt, eller i alle fall mer dialekt, mens de i middelklassen ikke har det. Dette forsterker kontrasten mellom disse klassene i romanen og er derfor med på å gjøre tekstens helhet bedre. Blant annet kaller Otto bagasjebrettet på sykkelen sin for bagga og sier veit, mens Ane, fra middelklassen, sier bagasjebrettet og vet. Når Otto er med faren sin på jobb møter de en dame som snakker veldig fint: "Damen så opp på ham. " Dere får komme inn. Men vær så vennlig å tørke av dere på benene først." (...) "Dere har stort bagasjerom, har jeg forstått.""Tredve kubikk," sa faren. "Og der skal dere sette buret og la Agnes fly fritt omkring mens dere kjører henne til Nesodden. Er tredve kubikk, som De kalte det, meget?"" I eksemplet ser man at de i middelklassen bruker et fint språk hvor de benytter høflighetsformer som De i stedet for å si du, og hvor en del av ordene er veldig formelle. Et eksempel på hvordan de i arbeiderklassen prater er: ""Hælvete heller, Otto! Du kan rope ut med dommer'n og inn med kua! Men du kan'ke pælme steiner på'n! Er'u spik spenna gæærn, gutt!""
"Det var sol ute, et sånt stille lys som han nesten ikke hadde lagt merke til før, et gjennomsiktig lys som stod skrått inn av vinduet og fylte rommet med støv. (...) Lyset forandret seg der ute. Den siste av nattas skygger gled unna, en katt løp over gårdsplassen, de hørte trikken komme nedover Kirkeveien, de hørte duene på Vestkanttorget og lyden av vann som rant gjennom rør. Verden var igang."
Sammenlikning
Det er en del sammenlikninger i boka. De gjør boka lettere og mer interessant å lese. Hadde det ikke vært noen av dem i teksten ville den med en gang blitt mye tyngre og kjedeligere. "I hjørnet lå det grønne nettet med tre fotballer i, omtrent som et garn fullt av oppblåste flyndrer". "Otto satte seg på kjøkkenet og spiste risengrynsgrøten, og han spiste mer enn han orket, for hvis det ble noe til overs ville mora lage rislapper av det om mandagen og det var ikke særlig livrett å snakke om, det ligna mest på lodne vanter som hadde hengt ute i regnet en hel høst og krympa ni centimeter på hver finger og etterpå blitt lagt i steikepanna atten døgn". Dette er to eksempler på sammenlikninger. Jeg synes forfatteren er veldig flink til å lage nye, originale sammenlikninger som krydrer språket.
Det er en sammenlikning i boka som er mer sentral enn de andre. Denne sammenlikningen blir først beskrevet etter Otto har kastet stein på dommeren og er på vei hjem igjen etter hendelsen. "Og plutselig kjente Otto et tungt støt, dypt inni seg et sted, som om han hadde svelget en hel klokke og nå slo den sine slag, uavbrutt og han kunne ikke stanse den. Å være redd, å være redd etterpå, når det likevel er for seint, når gjort er gjort og ingenting kan gjøres om." Det tunge støtet Otto kjenner inni seg, som er den dårlige samvittigheten hans, blir altså sammenliknet med en klokke. Denne sammenlikningen blir gjentatt flere ganger i romanen.
Gjentakelse
Som sagt er sammenlikningen av samvittigheten til Otto med en klokke også en gjentakelse. Forfatteren beskriver klokka ved flere anledninger. Dette forsterker inntrykket av den dårlige følelsen Otto går med inni seg. I tillegg tenker jeg at Otto føler han har dårlig tid til å rette opp i feilene sine, derav sammenlikningen med en klokke som tikker og går. "Otto ble plutselig helt tung i magen. (...) Han hørte klokken inni seg, den slo og slo" og "Klokken begynte å tikke inni ham, en svær gulvklokke med tung pendel som hang ned fra hjertet" er eksempler på to steder klokken inni ham blir beskrevet.
Dialekt
I boka blir dialekt brukt som et virkemiddel. Jeg synes det gjør teksten og karakterene mer troverdige, fordi det helt vanlig at man ikke snakker likt som skriftspråket. Det er også sånn at de i arbeiderklassen har dialekt, eller i alle fall mer dialekt, mens de i middelklassen ikke har det. Dette forsterker kontrasten mellom disse klassene i romanen og er derfor med på å gjøre tekstens helhet bedre. Blant annet kaller Otto bagasjebrettet på sykkelen sin for bagga og sier veit, mens Ane, fra middelklassen, sier bagasjebrettet og vet. Når Otto er med faren sin på jobb møter de en dame som snakker veldig fint: "Damen så opp på ham. " Dere får komme inn. Men vær så vennlig å tørke av dere på benene først." (...) "Dere har stort bagasjerom, har jeg forstått.""Tredve kubikk," sa faren. "Og der skal dere sette buret og la Agnes fly fritt omkring mens dere kjører henne til Nesodden. Er tredve kubikk, som De kalte det, meget?"" I eksemplet ser man at de i middelklassen bruker et fint språk hvor de benytter høflighetsformer som De i stedet for å si du, og hvor en del av ordene er veldig formelle. Et eksempel på hvordan de i arbeiderklassen prater er: ""Hælvete heller, Otto! Du kan rope ut med dommer'n og inn med kua! Men du kan'ke pælme steiner på'n! Er'u spik spenna gæærn, gutt!""
Miljø
Otto Olsen lever i arbeiderklassen på vestkanten av Oslo et år på 60-tallet. Han bor i en bygård sammen med moren og faren sin. Man får inntrykket av at moren og faren ikke har utdanning, siden moren ikke jobber og faren bare jobber med å bære møbler. Leiligheten deres er liten og det er felles toalett i oppgangen av bygården.
Mange av de som går i klassen til Otto bor i store villaer i Kirkeveien. Otto har aldri vært i en villa og han lurer veldig på hvordan det ser ut i en. Da han og faren var på kino møtte de ei jente fra Otto sin klasse, Ane, og faren syntes hun og foreldrene hennes så ut som fine folk. ""Bor i de hvite villaene," sa Otto. "Noen må bo der også." "Er det sant at det vokser palmer i stuene?" Faren stanset." Kontrasten mellom arbeiderklassen og middelklassen er tydelig gjennom hele boka. Otto blir litt utenfor fordi han lever på en helt annen måte enn de andre ungene i nabolaget. Denne kontrasten er et av temaene i romanen. Et annet eksempel på at det er stor forskjell på bygården Otto bor i og villaene er: "De ble tause en stund. De kunne høre radioene fra de andre leilighetene, stemmer som snakket til hverandre, vann som rant gjennom rørene og havna i kloakken under byen og siden i Oslofjorden. De kunne høre trikken i Kirkeveien og det krasse hvinet når den svingte på Frogner plass. Og Otto var sikker på at han kunne høre det som foregikk i de hvite villaene, et fjernsynsapparat som stod på, med 23 tommers skjerm, coca cola som ble drukket med sugerør og det voldsomme braket når en hånd ble stukket ned i en twist-pose."
Otto oppholder seg mest på Frogner stadion, i bakgården til bygården han bor i og på sykkelen sin i gatene i Frogner. På de fleste av stedene han befinner seg møter han ganske få andre mennesker, siden det er sommerferie, og særlig gatene og fotballbanene er like tomme for unger som Otto er for venner. Alle de andre drar på sommerferie, noe familien til Otto ikke har råd til. "Otto syklet gjennom de øde gatene, med fotballen spent fast på bagga. Det første stedet han dro til var Skarpsnosletta. Han løp ut på gresset, prøvde en finte, tok noen triksinger, klarte til slutt åtte, så satte han seg på ballen og ventet. Men ingen kom. Det eneste som kom var toget fra Vestbanen. Det drønte forbi, og i kupeene bak alle vinduene kunne han se folk som skulle på ferie, de leste i Donald og spilte kort og brøyt håndbak, og drakk av små begre, det er det man gjør når man kjører tog og skal til Sørlandet og kanskje enda lengre. (...) Otto kikket opp mot himmelen, den var like tom, ikke en eneste sky å få øye på, bare blått til alle kanter og en sol som lignet en knust eggeplomme." I dette eksempelet får jeg inntrykket av at miljøet er beskrevet på samme måte som Otto føler seg, og sånn er det også andre steder i boka. Han er helt alene på en stor fotballbane, sola er helt alene på himmelen og Otto er helt alene inni sitt eget hodet med vonde tanker, uten noen venner. I tillegg tror jeg ikke det er noen tilfeldighet at Christensen har valgt å beskrive sola som en knust eggeplomme, og ikke bare en eggeplomme, fordi det viser til hvordan Otto føler seg og hvordan det at han er annerledes påvirker han.
Mange av de som går i klassen til Otto bor i store villaer i Kirkeveien. Otto har aldri vært i en villa og han lurer veldig på hvordan det ser ut i en. Da han og faren var på kino møtte de ei jente fra Otto sin klasse, Ane, og faren syntes hun og foreldrene hennes så ut som fine folk. ""Bor i de hvite villaene," sa Otto. "Noen må bo der også." "Er det sant at det vokser palmer i stuene?" Faren stanset." Kontrasten mellom arbeiderklassen og middelklassen er tydelig gjennom hele boka. Otto blir litt utenfor fordi han lever på en helt annen måte enn de andre ungene i nabolaget. Denne kontrasten er et av temaene i romanen. Et annet eksempel på at det er stor forskjell på bygården Otto bor i og villaene er: "De ble tause en stund. De kunne høre radioene fra de andre leilighetene, stemmer som snakket til hverandre, vann som rant gjennom rørene og havna i kloakken under byen og siden i Oslofjorden. De kunne høre trikken i Kirkeveien og det krasse hvinet når den svingte på Frogner plass. Og Otto var sikker på at han kunne høre det som foregikk i de hvite villaene, et fjernsynsapparat som stod på, med 23 tommers skjerm, coca cola som ble drukket med sugerør og det voldsomme braket når en hånd ble stukket ned i en twist-pose."
Otto oppholder seg mest på Frogner stadion, i bakgården til bygården han bor i og på sykkelen sin i gatene i Frogner. På de fleste av stedene han befinner seg møter han ganske få andre mennesker, siden det er sommerferie, og særlig gatene og fotballbanene er like tomme for unger som Otto er for venner. Alle de andre drar på sommerferie, noe familien til Otto ikke har råd til. "Otto syklet gjennom de øde gatene, med fotballen spent fast på bagga. Det første stedet han dro til var Skarpsnosletta. Han løp ut på gresset, prøvde en finte, tok noen triksinger, klarte til slutt åtte, så satte han seg på ballen og ventet. Men ingen kom. Det eneste som kom var toget fra Vestbanen. Det drønte forbi, og i kupeene bak alle vinduene kunne han se folk som skulle på ferie, de leste i Donald og spilte kort og brøyt håndbak, og drakk av små begre, det er det man gjør når man kjører tog og skal til Sørlandet og kanskje enda lengre. (...) Otto kikket opp mot himmelen, den var like tom, ikke en eneste sky å få øye på, bare blått til alle kanter og en sol som lignet en knust eggeplomme." I dette eksempelet får jeg inntrykket av at miljøet er beskrevet på samme måte som Otto føler seg, og sånn er det også andre steder i boka. Han er helt alene på en stor fotballbane, sola er helt alene på himmelen og Otto er helt alene inni sitt eget hodet med vonde tanker, uten noen venner. I tillegg tror jeg ikke det er noen tilfeldighet at Christensen har valgt å beskrive sola som en knust eggeplomme, og ikke bare en eggeplomme, fordi det viser til hvordan Otto føler seg og hvordan det at han er annerledes påvirker han.
onsdag 4. februar 2015
Karakterer
PROTAGONIST:
Otto Olsen er en litt annerledes gutt som ikke har så mange venner. Den store drømmen er å få spille fotball sammen med de andre gutta. Otto prøver veldig hardt for å oppnå den og fokuserer særlig på å bli bedre til å trikse. Problemet er at han ikke har noen ordentlig fotball, bare en badeball. For å løse dette problemet stjeler han en av fotballene som ligger i garderoben og gjemmer den på veien hjem. Otto vet at det han gjorde var galt og får ofte veldig dårlig samvittighet. Samvittigheten blir beskrevet som en tikkende klokke inni ham: ""Du ha'kke sett en fotball, forresten?" Klokken begynte å slå inni ham igjen, svære, tunge slag, timene nederst, i bånn av magen, sekundene, spisse som knappenåler, ytterst i ørene og fingertuppene. Han trakk pusten, men det var nesten ikke plass til den." Ved flere lignende hendelser forstår man at Otto egentlig er en veldig snill gutt, til tross for de gale tingene han gjør, noe som gjør han til en veldig troverdig karakter. Blant annet lager han frokost til faren sin og viser at han setter pris på små gleder i hverdagen. Otto Olsen er en rund karakter, da han viser flere slike sider ved seg selv og har ulike egenskaper.
Otto er også en dynamisk karakter. Livet hans endrer seg mye i løpet av boka, noe som fører til at han også endrer seg som person. Etter hvert i boka skjønner han at det å bli sett på som kul ikke er verdt all den dårlige samvittigheten han har hatt på grunn av den stjålne ballen og steinkastet. I begynnelsen av romanen tenker han at han kan bli en av gutta hvis han blir god i fotball, og det er det som motiverer han i treningen. Etter faren får et piano over seg på jobben og blir lam i beina, endrer fotballen mening for Otto. Han bruker den for å rive seg vekk fra alt det vonde og trener ikke lenger i håp om å få seg venner. "Men det beste var at han glemte mens han dreiv på som verst, han glemte alt som hadde hendt, han sparka seg fri, han triksa et tomrom hvor det bare var ham og fotballen, hvor det ikke var plass til å tenke på noe annet enn det han holdt på med akkurat nå, tilslaget, balansen, blikket, de håpløse sandalene, svetten langs ryggen, ikke komme ut av tellingen, rytmen, det var alt, det var mer enn nok."
BIPERSONER:
BIPERSONER:
Faren, Edvard Olsen, til Otto jobber på en flyttebil sammen med en som kalles Bulken. Sammen må de ofte bære tunge gjenstander, som pianoer og kjøleskap, ned mange trapper og ut i Bulkens store bil. I begynnelsen av boka virker faren som en sprek, lystig og kjærlig mann som kommer hjem fra jobb med et smil om munnen. Etter en ulykke på jobben hvor han får et piano over seg og blir lam i beina forandres han fullstendig. Nå sitter han i en rullestol ved vinduet og ser ut hele dagen. Han blir mer innelukket og nedfor. "Han snudde seg mot vinduet igjen og sa ikke mer. (...) Og han rikka seg ikke fra den plassen. Han satt der når Otto trente nede i bakgården, telte høyt hvor mange han klarte, skreiv tallene med blyant i vinduskarmen." Man får også inntrykket av at han føler seg som en plage og belastning for moren og sønnen og at han ikke ønsker at ulykken hans skal forandre noe i livet til familien. Dette gjør han litt aggressiv, noe man ikke får inntrykk av at han er før ulykken. "(...) Så fikk faren øye på tersklene som var borte. "Hvem er'e som har ramponert leiligheten min?" spurte han. Otto så opp på mora. "Gutta var her," sa hun stille. "De tok dem vekk. Så det skal bli lettere med rullestolen." (...) "Ingen forandring," sa han, og stemmen var annerledes og fremmed, som om den kom fra radioen. "Hører dere? Ingen forandring!"" Faren er altså både dynamisk og rund, siden han forandrer seg og forandringene får også fram ulike sider ved ham.
Moren til Otto er hjemmeværende. Hun vasker fotballdraktene til Ottos lag hver uke, noe Otto er veldig stolt av. Hun virker som en omsorgsfull mor som støtter sønnen sin gjennom vanskelige episoder og hendelser. Selv om hun er omsorgsfull er det en trist stemning rundt henne som får henne til å virke ulykkelig og litt innelukket. Hun er altså en rund karakter. Selv om farens ulykke endrer situasjonen for hele familien og moren nå må ut i jobb, endrer hun ikke personlighet og man merker ingen tydelig forandring i måten hun oppfører seg på. Moren er dermed en statisk karakter.
ANTAGONIST:
Antagonisten i romanen er samfunnet. Otto lever i arbeiderklassen på vestkanten av Oslo. Han bor i en liten leilighet i en bygård, mens flere andre i klassen bor i store, hvite villaer. Det er samfunnet her som gjør det vanskelig for en som Otto, en som ikke er like velstående som de andre, en som er litt annerledes og "rar", å passe inn. Han blir aldri en del av gutta, og det er nok ikke fordi alle de andre guttene er slemme og utestengende, men heller fordi samfunnet tilsier at de ikke kan være venner. Samfunnet påvirker de andre på Otto sin alder på en måte som gjør det vanskelig for Otto å få kontakt og bli venner med andre barn.
Moren til Otto er hjemmeværende. Hun vasker fotballdraktene til Ottos lag hver uke, noe Otto er veldig stolt av. Hun virker som en omsorgsfull mor som støtter sønnen sin gjennom vanskelige episoder og hendelser. Selv om hun er omsorgsfull er det en trist stemning rundt henne som får henne til å virke ulykkelig og litt innelukket. Hun er altså en rund karakter. Selv om farens ulykke endrer situasjonen for hele familien og moren nå må ut i jobb, endrer hun ikke personlighet og man merker ingen tydelig forandring i måten hun oppfører seg på. Moren er dermed en statisk karakter.
ANTAGONIST:
Antagonisten i romanen er samfunnet. Otto lever i arbeiderklassen på vestkanten av Oslo. Han bor i en liten leilighet i en bygård, mens flere andre i klassen bor i store, hvite villaer. Det er samfunnet her som gjør det vanskelig for en som Otto, en som ikke er like velstående som de andre, en som er litt annerledes og "rar", å passe inn. Han blir aldri en del av gutta, og det er nok ikke fordi alle de andre guttene er slemme og utestengende, men heller fordi samfunnet tilsier at de ikke kan være venner. Samfunnet påvirker de andre på Otto sin alder på en måte som gjør det vanskelig for Otto å få kontakt og bli venner med andre barn.
Komposisjon
Nesten hele romanen er skrevet i kronologisk rekkefølge. Fortellertida følger for det meste kronologien i handlingen. Boka inneholder ett tilbakeblikk. Det finner sted etter faren til Otto har fått et piano over seg på jobb. Dette tilfellet er det eneste i hele boka hvor vi får vite hva som skjedde etter det faktisk skjedde. Utenom dette tilbakeblikket foregår handlingen i kronologisk rekkefølge, fra skoleslutt til skolestart et år på 60-tallet og mye av den skjer i sommerferien.
Innledningen av boka begynner midt i en handling og er en type innledning som kalles in medias res. "Otto nappet ned de tolv draktene fra tørkesnoren, bar dem ut til sykkelen og spente hele bunken fast på bagga." Personlig synes jeg denne typen innledning fanger leseren veldig godt og det er en fin måte å komme rett inn i handlingen på.
I begynnelsen av romanen skjønner man at Otto ikke har så mange venner, men at han skulle ønske han hadde det. Dette er problemet til Otto og dermed også konflikten i boka. Videre bygger spenningen og konflikten seg opp på grunn av ulike hendelser. Otto kaster blant annet stein på dommeren og stjeler en fotball. Disse hendelsene er viktige i romanen fordi de gjør den interessant og det er denne dramatikken som holder på leseren. Alle disse spenningene i boka topper seg i et vendepunkt, nemlig at faren får et piano over seg og blir lam i begge beina. Etter denne hendelsen trapper spenningen ned, Otto løser noen av problemene sine og vi får en avslutning på fortellingen.
Avslutningen av teksten er ganske åpen og gir rom for flere muligheter. Man kan selv velge om man vil at det skal ende bra eller dårlig for protagonisten. "(...)han veit bare at denne sjansen får han aldri igjen, han veit det, han må klare, med sola i øynene og skyggene i ryggen, må klare det." Denne typen avslutning gjør at leseren må tenke litt selv og jeg synes den passer veldig godt i denne historien,
I begynnelsen av romanen skjønner man at Otto ikke har så mange venner, men at han skulle ønske han hadde det. Dette er problemet til Otto og dermed også konflikten i boka. Videre bygger spenningen og konflikten seg opp på grunn av ulike hendelser. Otto kaster blant annet stein på dommeren og stjeler en fotball. Disse hendelsene er viktige i romanen fordi de gjør den interessant og det er denne dramatikken som holder på leseren. Alle disse spenningene i boka topper seg i et vendepunkt, nemlig at faren får et piano over seg og blir lam i begge beina. Etter denne hendelsen trapper spenningen ned, Otto løser noen av problemene sine og vi får en avslutning på fortellingen.
Avslutningen av teksten er ganske åpen og gir rom for flere muligheter. Man kan selv velge om man vil at det skal ende bra eller dårlig for protagonisten. "(...)han veit bare at denne sjansen får han aldri igjen, han veit det, han må klare, med sola i øynene og skyggene i ryggen, må klare det." Denne typen avslutning gjør at leseren må tenke litt selv og jeg synes den passer veldig godt i denne historien,
søndag 1. februar 2015
Forteller og synsvinkel
Boka har autoral forteller, altså en tredjepersonforteller hvor fortelleren er en person som står utenfor handlingen. Fortelleren har en begrenset synsvinkel og ser handlingen fra Otto Olsens øyne. Et eksempel på at man får vite hva som foregår i hodet til Otto er: "Damen så lenge på ham og Bulken fikla med stroppene. Faren gjorde det samme, det var en knute som skulle ordnes. Otto hadde ingen stropp, han så ned på føttene sine og lurte på hvor mange fotballer det egentlig fantes i verden, og hvis man la dem på rekke og rad, hvor langt ville det bli til slutt?" Her vet altså fortelleren både hva som foregår i hodet til Otto og hva han gjør, ikke bare sistnevnte. Det at man får et innblikk i Ottos tanker og følelser er en viktig del av boka, da mye av handlingen bygger på dette.
Personlig liker jeg at romanen har autoral forteller med en begrenset synsvinkel istedenfor en personal forteller, selv om begge ville fortalt meg Ottos tanker og følelser på en god måte. Grunnen til at jeg liker dette er fordi det forsterker tanken min om at Otto føler seg litt annerledes og utenfor. Det at han selv føler seg utenfor og at historien hans blir fortalt "utenfor" ham gjør følelsen jeg får som leser sterkere og jeg får dermed mer medlidenhet med og forståelse av Otto.
Personlig liker jeg at romanen har autoral forteller med en begrenset synsvinkel istedenfor en personal forteller, selv om begge ville fortalt meg Ottos tanker og følelser på en god måte. Grunnen til at jeg liker dette er fordi det forsterker tanken min om at Otto føler seg litt annerledes og utenfor. Det at han selv føler seg utenfor og at historien hans blir fortalt "utenfor" ham gjør følelsen jeg får som leser sterkere og jeg får dermed mer medlidenhet med og forståelse av Otto.
Abonner på:
Innlegg (Atom)